Solidaritet. Samhørighet og lojalitet overfor hverandre. 1. mai er først og fremst en dag da vi skal stå sammen. Arbeidsfolket og venstresida, her hjemme og internasjonalt. Arbeiderbevegelsens kamp for mer makt og rikdom til de mange og ikke bare de få, er både lang og full av seire. Men dessverre har den økonomiske ulikheten vokst massivt de siste tiårene.

Siden 2010 har de ti prosent rikeste blitt veldig mye rikere. Formuene til de på toppen har vokst enormt, samtidig som flere og flere har problemer med å få endene til å møtes.

Den kjappe turen bort på Auna for å kjøpe det aller nødvendigste, er for mange blitt en tur der man først må sjekke om det er penger nok på kontoen, og om man virkelig trenger det man hadde tenkt å kjøpe. Sånn skal det ikke være, verken i Oppdal, Trøndelag eller Norge.

I lang tid nå har matprisene skutt i været, strømmen har blitt dyrere og rentene har bare blitt høyere og høyere. Det er mange av oss som må snu krona flere ganger for å få hverdagen til å gå rundt.

Vi i SV mener at det er på tide med et mer rettferdig skattesystem. Det skal ikke være sånn at de med lave og vanlige inntekter betaler en større andel av inntekten sin enn de med aller mest. Vi må sørge for at de rikeste bidrar mer til fellesskapet vårt gjennom en langt bedre omfordeling av skattene enn i dag.

SV var også det første partiet som for alvor begynte å snakke om bonden som den arbeideren hun er. Det skulle bare mangle at ikke også bonden skal få skikkelig betalt for arbeidstiden sin, og at «måneskinnsbonden» så fort som mulig blir historie. Mye av den landbrukspolitikken som har vært ført til nå har vært usolidarisk og den begynner å gå ut på dato. Mange vil oppdage at SVs landbrukspolitikk faktisk er sunt bondevett.

Vi kan ikke snakke om solidaritet uten å vende blikket opp fra våre egne utfordringer og se hva som foregår ute i verden. Meningsløsheten og grusomhetene tar formelig kvelertak på oss, det er så ufattelig det som nå skjer, både i Ukraina, og ikke minst på Gaza.

For to år siden feiret vi 1. mai med den russiske angrepskrigen mot Ukraina som et dystert bakteppe. Putins brutale krigføring pågår fortsatt, og det er viktig at vi ikke lar evnen og viljen til solidaritet blant oss svekkes fordi krigen trekker ut i langdrag. Vi kan ikke la Ukraina tape, hva er da neste landet på lista til Putin?

Vi kan heller ikke snu oss bort fra Israels grusomme krigføring mot befolkningen i Gaza, uansett hvor nådeløs og grusom den enn måtte være.

Dødstallene i Gaza er så massive at det er vanskelig å ta innover seg. 70 prosent av de døde er kvinner og barn. Røde Kors anslår at det dør et barn hvert tiende minutt, hver eneste dag. På Gazastripen, ett av verdens tettest befolkede områder, er det ingen steder å gjemme seg for det israelske bomberegnet.

Det var Hamas’ terroraksjon som utløste krigen, og i henhold til folkeretten har Israel rett til å forsvare seg. Men Israels okkupasjon og blokaden av Gaza har allerede pågått i mange, mange år. Den humanitære situasjonen i Gaza var prekær allerede før oktober 2023. Nå er den en katastrofe. Sykehus bombes og beleires, og operasjoner foretas uten bedøvelse. Folk dør av sult og mangel på vann.

Kollektiv avstraffelse er ikke forsvar. Det er på tide at Israels brutalitet får konsekvenser, og at Norge tar sitt ansvar for å stoppe den brutale krigføringen. SV mener det er helt uakseptabelt at norske våpen, våpendeler og forsvarsmateriell selges til Israel. Vi mener det er på tide at Norge tar initiativ til en internasjonal våpenboikott mot Israel, og at vi sørger for at våre felles verdier i oljefondet ikke havner i lomma på selskaper som produserer varene sine på okkupert jord.

Det er nok nå. På arbeidernes dag står vi sammen, med palestinerne i deres kamp for frihet og rettferdighet, med ukrainere i deres kamp for å forsvare landet sitt, med alle lavlønte som holder hjulene i gang, og med bonden som sørger for at vi har mat på bordet.

Tore Aasheim

Kommunestyre- og fylkestingsrepresentant for SV.

På vegne av Oppdal SV